Eventyret om Tronestolen

Det var en gang en fattig mann og kone som bodde langt til skogs med de fire barna sine. De levde enkelt og nøyde seg med det lille de hadde. Barna var deres rikdom og de ønsket dem det beste i livet. 

Men, etter hvert som barna vokste opp og trengte mer av både mat og klær, ble nøden til slutt så stor at kona en dag sa til mannen sin: ”- du får ta deg ut i den store verden og friste lykken, for vi har verken mat eller klær! Snart er vinteren her og barna våre fryser!” 

Den fattige mannen pakket så ryggsekken sin og begav seg ut i den store verden for å friste lykken. Han trasket av sted det beste han kunne – uten andre mål enn å sørge for at barna deres skulle få varme klær til vinteren og slippe å sulte. 

Mannen hadde gått både lenge og langt da han fikk øye på ei gammal kjerring som stod ved veikanten: ”- å kjære vene, gi meg en matbit for magen min skriker!” Hun var skrøpelig å se til med klær som var både fillete og skitne.  Den fattige mannen syntes synd på den gamle kjerringa og hadde ikke hjerte til annet enn å dele med seg av det lille han hadde, og delte så nistepakka si i to og ga den ene halvdelen til kjerringa. Hun ble så glad at hun klappet i hendene, gav mannen en stor klem og sa at ”- intet kommer inn i en lukket hånd! Måtte hell og lykke følge deg på ferden – følg stien inn i den store skogen og din egen verden!” 

Den takknemlige kjerringa gjorde slik inntrykk på den fattige mannen at de slitne beina hans med ett kjentes uthvilte og friske. Ved godt mot trasket han standhaftig videre i vei langs stien inn i den store skogen. Han ville friste lykken og gjorde som den gamle kjerringa hadde sagt…. 

Lenge hadde mannen gått før noe på nytt fanget hans oppmerksomhet. Bak en gammel trerot tittet en rev fram, og forsiktig bad den om mannens hjelp.  Reven hadde satt fast den ene foten i trerota og kom ikke løs. Den fattige mannen syntes synd på Mikkel – hjalp til å få løs foten og bad ham å heretter ferdes mer forsiktig i skogen. Reven smilte bredt og viftet med halen: ”- vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg! Lykken deg bi skal stå, om du fortsetter på stien du trasker på nå!”

Merkelig var det, syntes mannen, at stien han fulgte etter hvert virket både kjent og trygg. Den store skogen på begge sider liksom omfavnet ham og bar ham fram med skogens storhet og styrke. I enden av stien kunne han skimte en lysning. Den fattige mannen tenkte at der borte kunne han kanskje finne lykken.  Det hadde begynt å skumre, men full av tro på framtiden for seg selv og sin familie, kom han omsider fram til lysningen. Mannen trodde knapt det han fikk se - for der, på den andre siden av lysningen så han sitt eget hus! Katten satt på trappa og hønene trippet én etter én inn i hønsehuset for å ta kvelden. Men, det var gjester på gården – den store elgen stod i hagen og forsynte seg freidig av eplene som nå var modne…

”Hvordan stien kunne føre meg hit vet jeg ikke, men min gjest må jeg i alle fall ta hånd om!” Forsiktig tuslet han over jordet mot hagen. Elgen stod der fornøyd og koste seg med epler til kveldsmat. ”God kveld, gamle elg”, sa mannen. ”God kveld selv”, hilste elgen tilbake. Den fattige mannen hadde sett den store elgen flere ganger tidligere, men aldri før hadde han fått mulighet til å komme så nære innpå. ”Håper maten smaker….!” Mannen følte seg liten der han stod ved siden av elgen og så at årets avling av epler bli mindre og mindre.  Men egentlig syntes han at det var helt i orden at den store elgen forsynte seg ettersom de bodde i den samme skogen.

”Har du i overflod og alt går bra, så del av dine goder og gjør andre glad”, sa elgen med dyp stemme og svingte på hodet.  Den fattige mannen stod ansikt til ansikt med det store elghodet som tronet mot ham.  ”Bruk dine evner og skap noe selv – vent ikke til i morgen, men gjør det i kveld!”  Den store elgen lunket av sted inn i den mørke skogen og ble borte mellom trærne.

Mannen forstod at elgen mente alvor, og gjorde som elgen hadde sagt. Kona og barna hadde gått til sengs, så han satte i gang med å skape noe selv. Han holdt på hele natta, og tidlig neste morgen hadde den fattige mannen snekret sammen en liten tronestol som han syntes ble riktig bra.  Han tok med seg stolen og trasket i vei til byen for å forsøke å selge den. På veien traff han igjen den gamle kjerringa. Hun stod der ved veikanten og vinket til ham: ”Jeg ser du har snekret en tronestol fin – snekre flere, og lykken blir din!” 

Oppmuntret og glad trasket han videre inn til byen. Der vakte den lille tronestolen så stor oppmerksomhet at selveste Kongen fikk høre om den, og som straks sendte bud til den fattige mannen om å komme til slottet. Da Kongen fikk se tronestolen ble han så begeistret at han bad om å få kjøpe den til prinsen og prinsessen. Overlykkelig takket mannen for handelen og Kongen viste stolt frem tronestolen til alle han møtte i hele kongeriket.

På lette steg vendte mannen hjem og fortalte hva han hadde opplevd. Kona og barna ble fra seg av glede, og mannen snekret tronestoler hver eneste dag.  Gjetordet om de fine stolene til den fattige mannen spredte seg raskt, og alle skulle ha tronestol og gjøre barna til prinser og prinsesser. 

Som ved trolldoms makt solgte de tronestoler både morgen og kveld, og mannen og kona fikk sine ytterste ønsker oppfylt. De fortalte alle som kjøpte en tronestol den eventyrlige historien, og alle små prinser og prinsesser fikk lære å kjenne visdommen til kjerringa, reven og den store elgen.

Snipp, snapp, snute – så var eventyret ute….